Hjerteslag, blodtrykk, fordøyelse: Disse livsviktige funksjonene skjer uten at vi tenker over det, alt takket være det autonome nervesystemet. Det autonome nervesystemet kontrollerer alle ufrivillige funksjoner i menneskekroppen. Det er en del av det perifere nervesystemet (PNS).
Det viktigste å lære
- Inndelinger: Det autonome nervesystemet (ANS) består av det sympatiske, det parasympatiske og det enteriske nervesystemet. Disse delene regulerer ufrivillige kroppsfunksjoner som hjerterytme, fordøyelse, respirasjonsfrekvens, pupillrespons, vannlating og seksuell opphisselse.
- Detsympatiske nervesystemet: Dette systemet kalles ofte "kamp- eller fluktsystemet", og forbereder kroppen på stressende situasjoner eller nødsituasjoner ved å øke hjertefrekvensen, utvide pupillene og hemme fordøyelsen.
- Detparasympatiske nervesystemet: Kjent som "hvile- og fordøyelsessystemet", sparer det energi ved å senke hjertefrekvensen, øke tarm- og kjertelaktiviteten og slappe av lukkemusklene.
- Detenteriske nervesystemet: Noen ganger kalt "den andre hjernen", styrer det mage-tarmsystemets funksjon. Det fungerer uavhengig, men kommuniserer med sentralnervesystemet via de sympatiske og parasympatiske systemene.
- Homeostase: Det autonome nervesystemet spiller en avgjørende rolle i opprettholdelsen av homeostase ved automatisk å regulere kritiske kroppsfunksjoner uten bevisst anstrengelse, noe som sikrer at kroppens indre miljø forblir stabilt og optimalt for overlevelse.
Hva er det autonome nervesystemet?
Menneskets nervefunksjoner utgår fra hjernen og ryggmargen, sentralnervesystemet (CNS). PNS omfatter alle andre nerver som forgrener seg til resten av kroppen. Det omfatter det somatiske og det autonome nervesystemet. Det somatiske nervesystemet styrer de viljestyrte bevegelsene i skjelettmuskulaturen.
Det autonome nervesystemet har to primære underavdelinger: det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet. De virker vanligvis gjensidig for å utføre de fleste ubevisste kroppsfunksjoner.
Det sympatiske nervesystemet kontrollerer kamp- eller fluktresponsen og er mest aktivt i stressituasjoner. Det parasympatiske nervesystemet kontrollerer hvile- og fordøyelsesresponsen og er mest aktivt i trygge og avslappende perioder.
Den tredje underavdelingen av det autonome systemet er det enteriske nervesystemet. Dets eneste ansvar er å regulere prosesser som er nødvendige for fordøyelsen.
Hvilke funksjoner har det autonome nervesystemet?
Det autonome nervesystemet regulerer ufrivillige fysiologiske prosesser som fordøyelse, pust og blodtrykk. De fleste av funksjonene skjer i de sympatiske og parasympatiske delene, som fungerer i balanse for å opprettholde homeostasen i kroppen.
Sympatiske og parasympatiske funksjoner
Det sympatiske nervesystemet har ansvaret for kamp- eller fluktresponsen. Aktiviteten øker i situasjoner som for eksempel økt stress eller trening. Sympatisk aktivering har som mål å få deg raskt ut av fare. Et eksempel
- Pupillene utvides for å forbedre synet.
- Luftveiene utvides for å øke oksygeninntaket.
- Hjertefrekvensen og kontraktil styrke øker.
- Arteriene som forsyner hjertet og skjelettmuskulaturen, utvider seg, mens alle andre blodårer trekker seg sammen. Dette øker blodtrykket og fremmer blodstrømmen til hjertet og musklene.
- Stoffskiftet i musklene øker, slik at lagret glykogen og fett brytes ned for å gi energi.
Sympatikusaktivering hemmer også funksjoner som kan ta energi og gjøre deg treg, som fordøyelse og vannlating.
Det parasympatiske nervesystemet styrer hvile- og fordøyelsesfunksjonene. Det er mer aktivt i tider med trygghet og avspenning. Parasympatisk aktivering fremmer vekst, reproduksjon og hvile. For eksempel: Pupillene trekker seg sammen:
- Pupillene trekker seg sammen.
- Hjertefrekvensen og kontraktiliteten reduseres.
- Luftveiene trekker seg sammen.
- Spyttsekresjon og gastrisk motilitet øker.
- Glukose omdannes til glykogen for lagring i leveren.
Hvordan fungerer de to divisjonene sammen?
Det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet virker gjensidig på hverandre. Begge er i konstant bruk, men aktiviteten vugger mot den ene eller andre siden, avhengig av situasjonen.
Nervene deres innerverer vanligvis ikke identiske mål. De kan innervere forskjellige celler i samme organ for å produsere motsatte effekter. For eksempel styres pupillutvidelse av sympatisk aktivering av dilatatormuskelen, mens parasympatisk aktivering av lukkemuskelen.
Parasympatiske nerver innerverer ikke like mange vev som sympatiske nerver. Den gjensidige effekten man ser ved parasympatisk aktivering, skyldes ofte en reduksjon i sympatisk aktivitet. Selv om parasympatiske nerver ikke innerverer blodårer, synker for eksempel blodtrykket under parasympatisk aktivitet.
Det enteriske nervesystemets funksjoner
Det enteriske nervesystemet handler om fordøyelsesprosesser. Det parasympatiske og det sympatiske systemet fremmer og hemmer fordøyelsen, men det enteriske systemet kontrollerer de fysiologiske mekanismene som gjør at fordøyelsen kan skje.
Enteriske nerver innerverer muskler i fordøyelseskanalen for å kontrollere matens bevegelse gjennom kroppen. De innerverer også tarmslimhinnen for å regulere blodstrøm, sekresjon og absorpsjon.
Hvordan er det autonome nervesystemet organisert?
Det autonome nervesystemet inneholder både sensoriske og motoriske nervetyper. Sensoriske, eller afferente, fibre fører informasjon fra kroppen tilbake til CNS. Motoriske, eller efferente, fibre overfører ordrer fra CNS til kroppen for å generere en respons.
Sensorisk input til det autonome nervesystemet kommuniserer kroppens fysiologiske tilstand. For eksempel registrerer kjemoreseptorer mengden oksygen og glukose i blodet, mens baroreseptorer registrerer blodtrykket. De autonome afferente nervene er felles for hele systemet, og de skiller ikke mellom sympatiske og parasympatiske nerver.
Efferente autonome nerver i det parasympatiske og sympatiske systemet følger et to-nervesystem, med ganglier som videreformidler signalet mellom dem. Den første nerven er "preganglionær", og den andre nerven er "postganglionær".
Det enteriske nervesystemet bruker ikke den samme serien med to nerver som resten av det autonome nervesystemet. Det har også sine egne sensoriske nevroner.
To-nervesystem
Preganglionære nevroner har cellelegemer (somaer) i hjernen og ryggmargen. De har lange aksoner som strekker seg ut i periferien, der de synapser på dendrittene til somaene som ligger tett i tett. Disse klyngene danner gangliene, reléstasjonene i det autonome nervesystemet.
Sympatiske preganglionære nerver har sitt utspring i ryggmargsnervene i bryst- og korsryggen. Preganglionære parasympatiske nevroner har sitt utspring i hjernenervene i den forlengede marg, samt sakrale spinalnerver.
Sympatiske ganglier ligger nær ryggmargen, så de sympatiske preganglionære fibrene er kortere enn de postganglionære fibrene. Parasympatiske ganglier ligger nær målvevet, slik at de preganglionære fibrene er lange, og de postganglionære fibrene er korte. Parasympatiske ganglier fletter seg også sammen og danner nerveplekser, noe som gjør det mulig å modifisere nervesignalet ved hjelp av integrative funksjoner.
Postganglionære fibre er aksonene fra somaene som danner gangliene. De fører nerveimpulsen resten av veien og synapser på indre organer og kjertler. I det sympatiske nervesystemet er de generelt tynne og umyeliniserte. Det betyr at de mangler myelinskjeden som ofte isolerer nervefibrene. Postganglionære fibre i det parasympatiske systemet er relativt tykke og sterkt myeliniserte, slik at impulsen er godt isolert.
Den distinkte organiseringen av det enteriske nervesystemet
Enteriske nervefibre danner et komplekst nett i hele fordøyelseskanalen. Mange av fibrene danner refleksbaner som gjør det mulig å foreta raske justeringer av fordøyelsesfunksjonene.
Det enteriske systemet kontrollerer generelt fordøyelsesmekanismene uavhengig av resten av nervesystemet. Noen sympatiske og parasympatiske postganglionære nerver synapser på enteriske nerver for å modulere fordøyelsesfunksjonen.
Autonome nevrotransmittere
Autonome nerveimpulser overføres over synapser ved hjelp av små kjemikalier som kalles nevrotransmittere. Acetylkolin er den preganglionære nevrotransmitteren i både det sympatiske og det parasympatiske systemet. Acetylkolin er en vanlig nevrotransmitter i hele kroppen og virker også i hjernen og det somatiske nervesystemet.
Det parasympatiske nervesystemet bruker også acetylkolin som eneste postganglionære nevrotransmitter. Det sympatiske nervesystemet bruker flere forskjellige postganglionære nevrotransmittere. De fleste nervene frigjør noradrenalin, men de som sender signaler til svettekjertlene, frigjør acetylkolin.
Spesialiserte celler i binyrene, kalt kromaffinceller, bruker adrenalin. Kromaffincellene mangler aksoner og frigjør adrenalin direkte fra gangliene ut i venene for å utløse systemisk sympatisk aktivering.
Det enteriske nervesystemet bruker ulike nevrotransmittere, blant annet acetylkolin, nitrogenoksid og serotonin.
Hva påvirker det autonome nervesystemets helse?
Det autonome nervesystemets sympatiske og parasympatiske arm må være i balanse for å holde kroppen frisk. Vi trenger det sympatiske nervesystemet til å ta over ved akutt stress eller fare. Men en kronisk eller hyppig overgang til sympatikusdominans og en gjensidig reduksjon av parasympatikusaktiviteten kan føre til alvorlige helseproblemer.
Hva er effekten av autonom ubalanse?
Studier har vist at overaktivitet i det sympatiske nervesystemet predikerer senere utvikling av høyt blodtrykk og fedme. Dette skjer gjennom dysregulering av stoffskiftet, hormonsignalering og betennelsesveier.
Høy sympatisk aktivitet kan også føre til økt produksjon av reaktive oksygenforbindelser (ROS) eller frie radikaler. ROS produseres naturlig i kroppen og er avgjørende for mange cellulære funksjoner. For høye nivåer kan imidlertid føre til oksidativt stress, som skader DNA, proteiner og nervevev.
Kombinasjonen av sympatisk overaktivitet og parasympatisk svekkelse kan føre til type 2-diabetes og hjerte- og karsykdommer, som for eksempel hjerterytmeforstyrrelser. Tap av parasympatisk aktivitet er også forbundet med dårligere søvnkvalitet, noe som kan forverre andre fysiologiske og psykologiske problemer.
Hva kan forårsake autonom dysfunksjon?
Det er mange faktorer som kan bidra til autonom dysfunksjon, også kalt autonom nevropati. En viktig prediktor for autonom dysfunksjon er kronisk psykologisk stress, som fører til et skifte i retning av sympatisk dominans. Ikke alle autonome lidelser innebærer autonom ubalanse, men det er et typisk resultat. Andre faktorer som kan bidra til autonom dysfunksjon, er blant annet
- Autoimmune lidelser
- diabetes
- Andre degenerative nevrologiske lidelser (f.eks. Parkinsons sykdom)
- Ernæringsmessige mangler
- Visse infeksjoner, inkludert borreliose, stivkrampe og HIV
- Alkoholbruk og røyking
- Bivirkninger av enkelte medisiner
Forstyrrelser i det autonome nervesystemet kan også skyldes genetiske faktorer eller skader i hjernen, ryggmargen eller perifere nerver.
Hvordan kan jeg beskytte det autonome nervesystemet?
Det finnes noen ting du kan gjøre for å støtte det autonome nervesystemet og forsøke å flytte dominansen over til det parasympatiske nervesystemet.
Å redusere eller eliminere kilder til stress kan bidra til å forhindre sympatisk overaktivitet, men dette er ofte lettere sagt enn gjort. Avslappende aktiviteter kan også bidra til å forskyve den autonome funksjonen mot den parasympatiske delen, blant annet yoga og langsomme pusteøvelser.
Trening kan også være en fin måte å støtte det autonome nervesystemet på. Studier har vist at jevnlig trening kan øke den parasympatiske aktiviteten, redusere risikoen for autonom dysfunksjon og til og med reversere noen av skadene ved tidlig autonom hjerte- og kardial nevropati. Det kan også forbedre søvnen, noe som er bra for humøret og den generelle helsen.
Det finnes imidlertid noen forbehold. En studie på eldre voksne med kjæledyr viste at det å gå tur med kjæledyrene reduserte stress og forbedret den autonome balansen, mens det å gå tur alene økte stresset og den sympatiske aktiviteten. Dette tyder på at det er viktig å velge en type trening som man virkelig liker, og som ikke tilfører ekstra stress.
Trening øker også produksjonen av ROS i kroppen. Kroppen produserer antioksidanter som respons på dette, noe som er gunstig for det autonome nervesystemet. Trening med høy intensitet eller utmattende trening produserer imidlertid ROS-nivåer som er for høye til at kroppen kan kompensere for dem, og det kan oppstå oksidative skader.
Anbefalingen er 30 minutters trening med moderat intensitet fem dager i uken. Husk at definisjonene av utmattende og moderat trening vil avhenge av den enkelte og vedkommendes kondisjonsnivå.
Et kosthold rikt på antioksidanter og betennelsesdempende faktorer støtter et sunt autonomt nervesystem og bidrar til å motvirke oksidative skader. Eksempler på dette er ekstra jomfruolivenolje, gurkemeie, blåbær, pistasjenøtter, mørk sjokolade og grønn te.
Ofte stilte spørsmål
Hva er det autonome nervesystemet og dets rolle?
Det autonome nervesystemet er en del av det perifere nervesystemet, det vil si nervene som forgrener seg ut fra hjernen og ryggmargen. Det autonome systemet kontrollerer alle ufrivillige prosesser i kroppen. Det er inndelt i tre deler: det sympatiske systemet (kamp eller flukt), det parasympatiske systemet (hvile og fordøyelse) og det enteriske systemet (fordøyelse).
Hvilke organer reguleres av det autonome nervesystemet?
Det sympatiske nervesystemet regulerer flere organer enn det parasympatiske nervesystemet. Det parasympatiske systemet innerverer øynene, tåre- og spyttkjertlene, hjertet, lungene, fordøyelseskanalen, urinblæren, de ytre kjønnsorganene, svettekjertlene og leveren.
Foruten de kvinnelige kjønnsorganene innerverer det sympatiske systemet alle de samme organene, piloerektormuskulaturen, blodårene, skjelettmuskulaturen og fettvevet. Begge systemene innerverer noen aspekter av immunforsvaret.
Hvordan kan jeg beskytte det autonome nervesystemet?
Du kan beskytte det autonome nervesystemet ved å fremme et skifte mot parasympatisk dominans. Strategier inkluderer yoga, trening med moderat intensitet, pusteøvelser og antioksidantrik kost.
Referanser
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK538516/
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK539845/
https://iopscience.iop.org/article/10.1088/1361-6579/aa6782
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3123705/
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC8868289/
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC8701130/
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK430888/
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5900369/
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC6262541/
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5575449/
Ansvarsfraskrivelse
Innholdet i denne artikkelen er kun ment som informasjon, og er ikke ment å erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Det anbefales alltid å rådføre seg med kvalifisert helsepersonell før du foretar helserelaterte endringer, eller hvis du har spørsmål eller bekymringer om helsen din. Anahana er ikke ansvarlig for eventuelle feil, utelatelser eller konsekvenser som kan oppstå ved bruk av informasjonen som er gitt.
