Den polyvagale teorien er en samling evolusjonære, nevrologiske og psykologiske ideer om vagusnervens rolle i emosjonell regulering, sosiale forbindelser og fryktreaksjoner. Teorien går ut på at evolusjonen av pattedyrs autonome nervesystem danner grunnlaget for adaptiv atferd.
Viktige poenger
- Definisjon: Polyvagal teori utforsker hvordan vagusnerven påvirker emosjonell regulering, sosiale forbindelser og stressresponser.
- Nervesystemet: Teorien fokuserer på det parasympatiske nervesystemet, særlig vagusnervens rolle i å roe ned kroppen.
- Tilstander: Teorien identifiserer tre tilstander: trygg og sosial, kamp eller flukt og nedstengning, som drives av det autonome nervesystemet.
- Anvendelse: Brukes i traumeterapi for å forstå og håndtere stress og emosjonelle reaksjoner.
- Helsepåvirkning: Polyvagal teori er knyttet til psykisk og fysisk velvære.
- Praktisk bruk: Teknikker som dyp pusting kan aktivere vagusnerven for avspenning.
Hva er polyvagal teori?
Denne teorien ble introdusert av Stephen Porges i 1994, og går ut på at vagusnerven regulerer følelser, sosiale forbindelser og fryktreaksjoner.
Den går ut på at det parasympatiske nervesystemet har tre responser: hvile og fordøyelse, kamp- eller fluktrespons og det sosiale engasjementssystemet, en hybridtilstand av aktivering og beroligelse som muliggjør sosiale interaksjoner.
Vagusnerven er delt inn i to grener: det "ventrale vagale systemet", som støtter sosial engasjementsatferd, og det "dorsale vagale systemet", som støtter immobiliseringsatferd, inkludert både "hvile og fordøyelse" og defensiv immobilisering eller "shutdown".
Polyvagal teori går ut på at vagusnerven, den lengste hjernenerven i kroppen, er avgjørende for å regulere ulike fysiologiske og emosjonelle responser.
Teorien går ut på at nerven har utviklet seg for å tilpasse seg ulike miljømessige og sosiale situasjoner, og at den gjør dette ved å aktivere ulike grener av det parasympatiske nervesystemet.
Ved å aktivere det "sosiale engasjementssystemet" gjennom det ventrale vagale systemet kan individer føle seg trygge og knyttet til andre.
Det dorsale vagussystemet utløser derimot immobiliseringsatferd når de føler seg truet eller overveldet.
En forståelse av vagusnervens rolle og dens ulike forgreninger kan hjelpe klinikere med å utvikle mer effektive behandlinger for helseproblemer som retter seg mot de underliggende fysiologiske prosessene.
De tre grenene av det parasympatiske nervesystemet
Teorien går ut på at det parasympatiske nervesystemet, som tradisjonelt anses å ha to grener - "hvile og fordøyelse"-responsen og "kamp eller flukt"-responsen - i virkeligheten har en tredje respons som kalles "det sosiale engasjementssystemet".
Denne responsen aktiveres når sosial interaksjon og kommunikasjon er nødvendig.
Det "sosiale engasjementssystemet" støttes av det ventrale vagale systemet, en gren av vagusnerven som er ansvarlig for å regulere ulike former for sosial atferd, for eksempel ansiktsuttrykk, stemmebruk og øyekontakt.
Dette systemet bidrar til at mennesker føler seg trygge og knyttet til andre, og er forbundet med positive følelser som glede og kjærlighet.
På den annen side utløser det dorsale vagale systemet, en annen gren av vagusnerven, immobiliseringsatferd, som for eksempel frysing eller "shutdown".
Dette systemet aktiveres når en person står overfor en livstruende situasjon og må spare energi eller føler seg overveldet og har behov for å trekke seg tilbake fra omgivelsene.
Polyvagal teori antyder at en ubalanse i aktiveringen av disse ulike grenene av det parasympatiske nervesystemet kan føre til ulike helseproblemer, som angst, depresjon og traumerelaterte lidelser.
Ved å forstå hvordan vagusnerven fungerer og reagerer på ulike sosiale og miljømessige signaler, kan klinikere utvikle mer effektive behandlinger som retter seg mot den underliggende fysiologiske nerveprosessen.
Det polyvagale systemets anatomi
Den polyvagale teorien fokuserer på den anatomiske og funksjonelle organiseringen av det autonome nervesystemet, særlig vagusnervens rolle i moduleringen av vår fysiologiske tilstand og nervesystemets responser.
Teorien går ut på at vagusnerven har tre nevrale kretser som regulerer den adaptive reaktiviteten avhengig av sosialt engasjement og det dorsale vagale komplekset.
Det ventrale vaguskomplekset støtter forsvarsstrategier, sosial atferd og bevisst bevissthet.
Den polyvagale teorien identifiserer det nevrofysiologiske grunnlaget for tilstander som psykiatriske lidelser, og har kliniske implikasjoner for forståelse og behandling av stressrelaterte tilstander.
Den vandrende nerven, eller vagalnerven, gir sensorisk informasjon fra viscerale organer og regulerer kroppens fysiologiske tilstand, særlig hjernebarken.
Samlet sett gir den polyvagale teorien en nevral forklaring på den biologiske nødvendigheten av sosialt engasjement og fremhever den evolusjonære arven.
Fysiologien i det polyvagale systemet
Det sosiale engasjementssystemet er øverst i hierarkiet, formidlet av den ventrale vagusnerven.
Denne nerven er ansvarlig for vår evne til å engasjere oss i sosiale interaksjoner med andre, og den aktiveres når vi føler oss trygge og avslappede.
Den ventrale vagusnerven regulerer mange fysiologiske funksjoner, blant annet hjertefrekvensvariabilitet, sinusarytmi i luftveiene og fordøyelsesprosesser.
Under det sosiale engasjementssystemet ligger det sympatiske nervesystemet, som er ansvarlig for "kamp eller flukt"-responsen.
Dette systemet aktiveres som respons på opplevde trusler eller stressfaktorer, og det forbereder kroppen på handling ved å øke hjertefrekvensen, blodtrykket og respirasjonen.
Nederst i hierarkiet finner vi det dorsale vagale komplekset, som formidles av den dorsale vagusnerven.
Denne nerven regulerer kroppens grunnleggende fysiologiske funksjoner, som pust og fordøyelse, og aktiveres under immobilisering eller nedstengning.
Forstå de tre tilstandene i det polyvagale systemet
Teorien, som er utviklet av Dr. Stephen Porges, går ut på at det autonome nervesystemet består av tre distinkte tilstander, som hver er forbundet med spesifikke fysiologiske og atferdsmessige responser.
Disse tilstandene styres av ulike grener av nervesystemet, inkludert det sympatiske, det parasympatiske og det autonome nervesystemet hos pattedyr.
Fase én i det polyvagale systemet er immobiliseringsresponsen, også kjent som "frys".
Dette skjer når det autonome nervesystemet hos pattedyr oppdager fare og utløser en reaksjon som immobiliserer individet for å minimere sjansen for å bli oppdaget av et rovdyr.
Det dorsale vagale komplekset resulterer i redusert hjertefrekvens, og blodtrykket regulerer denne reaksjonen.
Fase to er den sympatiske aktiveringsresponsen, kjent som "kamp eller flukt".
Denne responsen utløses når nervesystemet oppdager en trussel og forbereder individet på å kjempe eller flykte.
Det sympatiske nervesystemet er ansvarlig for denne responsen, noe som resulterer i en endring i hjerterytmen, kalt respiratorisk sinusarytmi, og endret blodtrykk.
Fase tre er den sosiale engasjementsresponsen, "hvile og fordøye".
Denne responsen reguleres av det ventrale vagale komplekset og er forbundet med en følelse av trygghet og ro.
Det ventrale vagale komplekset og de vagale banene regulerer det parasympatiske nervesystemet, noe som resulterer i redusert hjertefrekvens og blodtrykk.
Polyvagal teori og nervesystemet
Polyvagalteorien er et relativt nytt perspektiv innen nevrovitenskapen som hjelper oss å forstå hvordan nervesystemet reagerer på stress og traumer.
Teorien understreker betydningen av det autonome nervesystemet, særlig vagusnerven, i reguleringen av våre fysiologiske og emosjonelle tilstander.
Ved å forstå det polyvagale perspektivet kan vi få innsikt i hvordan vi reagerer på stress, hvordan vi kan forbedre vår emosjonelle regulering, og hvordan vi kan fremme større motstandskraft i møte med motgang.
Polyvagalteorien har også blitt brukt til å forklare de underliggende mekanismene bak utviklingsforstyrrelser som autisme.
Teorien antyder at forstyrrelser i det sosiale nervesystemet kan bidra til vanskene med sosial atferd, samspill og kommunikasjon som er karakteristiske for disse forstyrrelsene.
- Sympatisk respons: Dette refererer til aktivering av det sympatiske nervesystemet, som er en del av det autonome nervesystemet. I polyvagal teori forbindes sympatisk aktivering med kamp- eller fluktresponsen, og ses ofte som en respons på opplevd fare.
- Parasympatisk respons: Dette refererer til aktivering av det parasympatiske nervesystemet, som også er en del av det autonome nervesystemet. I polyvagal teori er parasympatisk aktivering forbundet med det integrerte sosiale engasjementssystemet og blir ofte sett på som en respons på følelser av trygghet og tilknytning.
Det polyvagale systemets evolusjonære historie
Polyvagalteorien går ut på at det autonome nervesystemet (ANS) er et resultat av evolusjonen, der de eldre fylogenetisk bevarte delene av ANS er mer primitive, mens de mer nylig utviklede delene er mer avanserte.
Teorien går ut på at vertebratenes ANS har utviklet seg i tre stadier, der hvert av dem bygger på det foregående.
Det første stadiet involverer utviklingen av det dorsale vagale komplekset (DVC).
DVC er ansvarlig for immobilisering og nedstengningsatferd som respons på trusler. Dette systemet finnes hos alle virveldyr og er den eldste delen av ANS.
Det andre stadiet innebar utviklingen av det sympatiske nervesystemet (SNS), som er ansvarlig for kamp- eller fluktresponsen. Dette systemet finnes hos alle pattedyr og er mer avansert enn DVC.
Det tredje og siste stadiet involverte utviklingen av vagusnerven hos pattedyr, som ga opphav til det parasympatiske nervesystemet (PNS).
PNS regulerer sosial atferd og er unikt for pattedyr. PNS utviklet seg for å fremme sosial atferd og redusere aggresjon mellom individer.
Traumer og den polyvagale teorien
Traumer kan ha en dyptgripende innvirkning på det polyvagale systemet. Når en person opplever traumer, kan det sympatiske nervesystemet bli overaktivt, noe som fører til følelser av angst og hyperarousal.
Som svar på dette kan det parasympatiske nervesystemet bli mindre aktivt, noe som gjør det vanskelig for personen å roe seg ned og regulere følelsene sine.
Polyvagalteorien antyder at traumer kan føre til en dysregulering av nervesystemet, noe som kan gi seg utslag i ulike fysiske og emosjonelle symptomer.
For eksempel kan traumeoverlevende oppleve mage- og tarmproblemer og søvnforstyrrelser, blant andre symptomer.
Den polyvagale teorien har gitt verdifull innsikt i hvordan traumer påvirker nervesystemet.
Når personer opplever traumer, kan nervesystemet bli dysregulert, noe som kan føre til fysiske og emosjonelle symptomer.
Polyvagalteorien antyder at en forståelse av de underliggende mekanismene bak denne dysreguleringen kan gi grunnlag for effektiv behandling av traumeoverlevende.
Den polyvagale teorien gir imidlertid også håp om helbredelse etter traumer.
Ved å forstå nervesystemets rolle i traumereaksjoner kan enkeltpersoner og helsepersonell samarbeide om å utvikle tiltak som fremmer regulering og helbredelse.
Slike tiltak kan omfatte dype pusteteknikker, meditasjon og andre kropp og sinn-teknikker som kan aktivere det parasympatiske nervesystemet og fremme følelsen av trygghet og avspenning.
Anvendelse av polyvagal teori i terapi
Bruk av polyvagal teori i terapi kan hjelpe klienter med å forstå nervesystemets responser og utvikle nye nervebaner som støtter regulering og sosialt engasjement.
Særlig traumeoverlevere kan ha nytte av terapi basert på polyvagal teori, ettersom traumatiske opplevelser kan dysregulere det autonome nervesystemet og føre til maladaptive responser og endrede vagale baner.
Terapeuter kan bruke ansiktsuttrykk og sosial kommunikasjon for å engasjere klientens sosiale nervesystem og støtte forsvarsstrategier som fremmer trygghet og tilknytning.
Polyvagal terapi kan også brukes mot kroniske smerter, som har vist seg å være knyttet til dysregulering av det autonome nervesystemet.
Ved å ta tak i den underliggende dysreguleringen i nervesystemet kan terapeuter hjelpe klienter med å utvikle nye tilpasningsstrategier og redusere smerte.
Polyvagalteorien understreker viktigheten av det ventrale vagale komplekset når det gjelder å støtte adaptive funksjoner og responser.
Ved å rette terapien mot dette området kan klientene utvikle økt nevral kompleksitet og regulere sin fysiologiske tilstand.
I tillegg kan terapeuter hjelpe klienter med å forstå deres evolusjonære arv og de områdene i hjernestammen som regulerer det autonome nervesystemet.
Polyvagalteorien gir et omfattende rammeverk for å forstå det autonome nervesystemets rolle i emosjonell regulering, sosialt engasjement og fysisk helse.
Terapeuter kan bruke denne teorien i sin praksis, særlig når de skal støtte klienter med traumer eller vedvarende smerter.
Ansiktsuttrykk og sosial kommunikasjon er viktige verktøy for å engasjere klientens sosiale nervesystem og fremme trygghet og kontakt.
Ved å bruke ansiktsuttrykk som formidler varme og empati, kan terapeuter støtte forsvarsstrategier som hjelper klientene til å føle seg trygge og reduserer følelsen av trussel.
Langvarig smerte er en kompleks tilstand som er knyttet til dysregulering av det autonome nervesystemet. Terapeuter kan ta tak i denne underliggende dysreguleringen av nervesystemet gjennom polyvagal-informert terapi og hjelpe klientene med å utvikle nye adaptive responser.
Ved å støtte det ventrale vagale komplekset kan klientene utvikle økt nevral kompleksitet og regulere sin fysiologiske tilstand, noe som reduserer smerte.
Terapeuter kan også hjelpe klienter med å forstå sin evolusjonære arv og de områdene i hjernestammen som regulerer det autonome nervesystemet.
Dette kan hjelpe klientene til å utvikle en følelse av handlekraft og kontroll over sine fysiologiske responser, noe som kan føre til økt motstandskraft og velvære.
Teknikker som kan brukes
Vagal regulering er et sentralt fokus i polyvagal-informert terapi, ettersom vagusnerven spiller en sentral rolle i reguleringen av det autonome nervesystemet.
Terapeuter kan rette oppmerksomheten mot vagusnerven gjennom pustearbeid, meditasjon og yoga. Disse teknikkene kan fremme avspenning og aktivere den parasympatiske responsen, noe som fører til økt vagal tonus og bedre regulering.
Terapeuter kan hjelpe klienter med å utvikle nye nervebaner, regulere nervesystemets responser og fremme sosialt engasjement og tilknytning ved å innta et polyvagalt perspektiv i terapien.
Denne tilnærmingen har viktige kliniske implikasjoner for ulike tilstander, blant annet traumer, kroniske smerter og angstlidelser.
Polyvagal-informert terapi tilbyr en rekke teknikker som kan hjelpe klienter med å regulere nervesystemet og forbedre det generelle velværet.
En slik teknikk er pustearbeid, som innebærer langsom, dyp pusting for å aktivere den parasympatiske responsen og fremme avspenning. Dette kan føre til økt vagal tonus og bedre regulering av det autonome nervesystemet.
Meditasjon er en annen teknikk som kan brukes i polyvagal-informert terapi.
Mindfulness-øvelser kan hjelpe klientene til å bli mer oppmerksomme på kroppslige fornemmelser og følelser, noe som fremmer emosjonell regulering og reduserer reaktiviteten på stressfaktorer.
Dette kan også bidra til å aktivere den parasympatiske responsen og fremme vagal regulering.
Yoga er en tredje teknikk som kan brukes i polyvagal-informert terapi. Ved å kombinere fysiske stillinger med kontrollerte pusteøvelser og avspenningsteknikker kan yoga bidra til å fremme avspenning og forbedre den vagale reguleringen.
Dette kan også ha en positiv effekt på den generelle fysiske helsen, for eksempel ved å senke blodtrykket og forbedre hjerte- og karsystemet.
Polyvagal teori og mindfulness
Polyvagalteorien har også blitt knyttet til mindfulness-øvelser, som innebærer å fokusere på øyeblikket uten å dømme.
Det har vist seg atmindfulness og selvregulering fremmer økt aktivitet i det ventrale vagale komplekset, som er forbundet med følelser av trygghet og sosialt engasjement.
Videre kan mindfulness-øvelser bidra til å regulere det autonome nervesystemet og redusere symptomer på angst og depresjon.
Ved å øke bevisstheten om kroppslige fornemmelser og følelser kan man utvikle større innsikt i de fysiologiske reaksjonene på stress og bli bedre til å regulere sine følelsesmessige reaksjoner .
Å praktisere mindfulness kan også bidra til å utvikle større selvmedfølelse og redusere selvkritikk, noe som kan være spesielt gunstig for dem som har opplevd traumer eller kronisk stress.
Dette kan fremme en følelse av trygghet og samhørighet, og kan bidra til økt sosialt engasjement og mellommenneskelige relasjoner.
Polyvagal teoris fremtid
Polyvagalteorien har fått stor oppmerksomhet innen psykologi og nevrobiologi.
Teorien har revolusjonert vår forståelse av nervesystemet og dets rolle i reguleringen av følelser, atferd og sosiale interaksjoner.
Etter hvert som forskningen på polyvagalteorien fortsetter å ekspandere, åpner den nye dører for potensielle bruksområder i fremtiden.
Anvendelser i klinisk praksis
Polyvagalteorien har allerede hatt betydelige anvendelser i klinisk praksis.
Den har blitt brukt til å utvikle nye behandlingsmetoder for ulike psykiske lidelser, deriblant angstlidelser, traumer og depresjon.
I fremtiden forventer vi å se en fortsatt vekst i bruken av polyvagal teori i klinisk praksis.
En viktig anvendelse av polyvagal teori i klinisk praksis har vært utviklingen av nye behandlingsmetoder for angstlidelser.
Dette inkluderer mindfulness-basert stressreduksjon og kognitiv atferdsterapi, som retter seg mot det autonome nervesystemet og fremmer nevral regulering.
Teorien har også blitt anvendt i traumebehandling, og gir et rammeverk for å forstå de underliggende mekanismene bak traumerelaterte symptomer som dissosiasjon og emosjonell dysregulering.
Terapeuter kan bruke denne forståelsen til å utvikle intervensjoner som retter seg mot den spesifikke dysreguleringen av nervesystemet som er forbundet med traumer.
I tillegg har den polyvagale ideologien blitt brukt til å utvikle nye tilnærminger til behandling av depresjon.
For eksempel kan intervensjoner som atferdsaktivering og interpersonlig psykoterapi baseres på polyvagal teori, ettersom de fremmer sosialt engasjement og nevral regulering av det autonome nervesystemet.
Teknologiske fremskritt
Utviklingen av ny teknologi har også åpnet nye muligheter for å anvende polyvagal teori.
For eksempel kan bærbare enheter som overvåker hjertefrekvensvariabilitet og andre fysiologiske indikatorer, hjelpe klinikere med å forstå pasientens autonome tilstand bedre og gi mer effektive intervensjoner.
I tillegg har fremskritt innen nevroavbildningsteknikker gjort det mulig for forskere å forstå de nevrale prosessene som ligger til grunn for polyvagalteorien bedre.
Bruk av bærbar teknologi for å overvåke fysiologiske indikatorer har potensial til å revolusjonere klinisk praksis, særlig når det gjelder psykisk velvære.
Bærbare enheter kan gi klinikere sanntidsdata om pasientens autonome tilstand, noe som gir mulighet for mer persontilpasset behandling og større innsikt i de underliggende mekanismene bak psykologiske tilstander.
Fremskritt innen nevroavbildningsteknikker har dessuten gjort det mulig for forskere å undersøke de nevrale prosessene som ligger til grunn for polyvagal proposisjon i større detalj.
Dette har ført til en dypere forståelse av det komplekse samspillet mellom det autonome systemet, hjernen og atferd.
I tillegg til bærbar teknologi og nevroavbildning har virtuell virkelighet også blitt brukt til å utforske anvendelsen av polyvagal teori i klinisk praksis.
Virtual reality-simuleringer kan skape et kontrollert miljø der pasienter kan øve seg på sosial atferd og utvikle nye nevrale og vagale baner.
Polyvagal teori kan utvides til nye felt utenfor psykologi og psykiatri. Den kan brukes i utviklingen av ny teknologi som fremmer bedre sosial interaksjon, forbedrer emosjonell regulering og støtter fysisk helse.
Teorien kan også brukes på områder som utdanning, der forståelse av det nevrale grunnlaget for læring og atferd kan føre til mer effektive undervisningsstrategier.
Polyvagalteoriens potensielle ekspansjon til nye felt er viktig fordi den vektlegger sammenhengen mellom det autonome nervesystemet og sosialt engasjement.
Denne sammenhengen har store implikasjoner for en rekke områder, blant annet teknologi, utdanning og fysisk helse.
Et område der polyvagal teori kan få stor betydning, er teknologi.
Bærbare enheter som måler hjertefrekvensvariabilitet og andre fysiologiske indikatorer, kan brukes til å utvikle nye applikasjoner som fremmer emosjonell regulering og sosialt engasjement.
For eksempel kan en bærbar enhet som gir biofeedback til brukeren når den fysiologiske tilstanden indikerer stress eller angst, hjelpe dem med å utvikle adaptive mestringsstrategier og fremme emosjonell regulering.
Polyvagalteoriens fokus på det nevrale grunnlaget for læring og atferd kan føre til mer effektive undervisningsstrategier i utdanningen.
Ved å forstå det autonome nervesystemets rolle i læring kan lærere utforme tiltak som støtter elevenes fysiologiske regulering, og dermed øke deres engasjement og læringsevne.
Som med alle vitenskapelige teorier er det alltid mer å lære om polyvagal teori.
Fortsatt forskning vil bidra til å forbedre vår forståelse av nervesystemet og dets rolle i reguleringen av våre emosjonelle, atferdsmessige og sosiale reaksjoner.
Denne forskningen kan føre til ny innsikt og nye intervensjoner som kan hjelpe mennesker med å overvinne psykiske helseutfordringer og leve mer tilfredsstillende liv.
Kritikk av polyvagal teori
Polyvagalteorien er en allment akseptert og innflytelsesrik teori innen psykologi og nevrovitenskap, men den er ikke uten kritikere.
En av de vanligste kritikkene mot polyvagalteorien er at det finnes begrenset empirisk belegg for dens påstander.
Selv om noe forskning støtter teorien, har mange av studiene små utvalg, og få studier har replikert resultatene.
Kritikerne hevder også at polyvagalteorien gir en forenklet forklaring på komplekse fenomener.
For eksempel antyder teorien at nervesystemet bare har tre grener, men nyere forskning har vist at det kan være flere enn tre.
Teoriens fokus på vagusnerven og kamp-flykt-fryse-responsen gjør dessuten at andre viktige biologiske og psykologiske faktorer i reguleringen av nervesystemet blir oversett.
En annen kritikk mot polyvagalteorien er at den overbetoner vagusnervens rolle i reguleringen av nervesystemet.
Selv om vagusnerven er en viktig del av nervesystemet, er den ikke den eneste faktoren som påvirker nervesystemet.
Teoriens fokus på vagusnerven kan føre til en overforenkling av komplekse prosesser i nervesystemet.
Kritikere hevder også at polyvagalteorien ikke tar nok hensyn til sosiale og miljømessige faktorer som kan påvirke nervesystemet.
Teoriens vektlegging av kamp-flukt-fryse-fryse-responsen tar for eksempel ikke hensyn til den rollen sosial støtte spiller i reguleringen av nervesystemet.
Kraniale nerver og polyvagalteorien
Den polyvagale teorien er en nevrobiologisk teori som forklarer nervesystemets rolle i reguleringen av følelser og atferd.
Teorien går ut på at vagusnerven, som består av kranienerver og ryggmargsnerver, spiller en avgjørende rolle i reguleringen av nervesystemet.
Nærmere bestemt antyder teorien at den ventrale vagusnerven, som består av kranienervene X, IX og X, regulerer nervesystemet og fremmer sosialt engasjement.
Kranienervene regulerer kroppsfunksjoner og atferd, inkludert mimikk, tale, svelging og syn. Ifølge polyvagalteorien regulerer hjernenervene nervesystemet og emosjonelle reaksjoner.
Kranienerve IX og X, som er en del av den ventrale vagusnerven, kontrollerer pusten, hjerterytmen og fordøyelsesfunksjonene.
Dysfunksjon i disse kranienervene har blitt satt i sammenheng med ulike psykologiske tilstander, inkludert angst og depresjon.
I polyvagal-informert terapi kan terapeuter bruke vokaliseringsøvelser, øyekontakt og ansiktsuttrykk for å målrette kranialnervefibrene og regulere nervesystemet.
Terapeuter kan fremme avspenning, redusere angst og forbedre sosialt engasjement ved å aktivere den ventrale vagusnerven.
Forståelsen av hjernenervenes rolle i polyvagalteorien har dessuten viktige implikasjoner for utviklingen av nye intervensjoner for psykiske lidelser.
Ved å rette seg mot hjernenervenes spesifikke funksjoner kan klinikere utvikle nye teknikker for å behandle tilstander som angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse.
Primitive nervesirkler i den polyvagale teorien
Polyvagalteorien legger også vekt på betydningen av primitive nervekretser i reguleringen av det fysiologiske nervesystemets respons på stress og fare.
Ifølge teorien om nevrale kretsløp regulerer den dorsale vagusnerven, som består av primitive kraniale nervestrukturer og nervefibre og den dorsale motoriske kjernen, frysresponsen og støtter forsvarsstrategier som mange dyr bruker som respons på en opplevd trussel.
Teorien antyder at denne responsen er en evolusjonært bevart strategi som aktiveres når det sosiale engasjementssystemet blir overveldet.
Teorien foreslår også at vagusnervens tonus, eller vagusnervens regulering av hjertefrekvensvariabiliteten, er en nøkkelindikator for emosjonell regulering og sosial atferd.
Teorien antyder at høye nivåer av vagal tonus i hjertet er forbundet med økt sosial atferd og emosjonell regulering.
Lave nivåer er derimot forbundet med problemer i sentralnervesystemet når det gjelder emosjonell dysregulering og sosial isolasjon.
Studier har vist at økt vagal tonus i hjertet er forbundet med bedre emosjonell regulering, mens lave nivåer er forbundet med emosjonell dysregulering og sosial isolasjon.
Teorien går ut på at tiltak for å øke hjertets vagustonus, som for eksempel mindfulness-øvelser og sosial støtte, kan ha en positiv innvirkning på emosjonell regulering og sosial fungering.
Disse funnene tyder på at vagusnerven og de vagale nervebanene spiller en avgjørende rolle i reguleringen av våre emosjonelle og sosiale reaksjoner, og at tiltak som retter seg mot dette systemet, effektivt kan fremme velvære.
Polyvagal teori og forbindelsen mellom tarm og hjerne
Nyere forskning har fremhevet forbindelsen mellom viscerale organer, tarmen og hjernen, og tarmen har blitt kalt "den andre hjernen". Disse spesielle viscerale efferente banene er avgjørende for at tarm-hjerne-forbindelsen skal fungere normalt.
Teorien antyder at vagusnerven spiller en nøkkelrolle i denne forbindelsen, og at den regulerer fordøyelsessystemets funksjon og påvirker helse og velvære.
Forståelsen av den biologiske betydningen av tarm-hjerne-forbindelsen kan gi grunnlag for effektive intervensjoner mot ulike fysiske og helsemessige problemer.
Nyere forskning har vist at det er en sterk forbindelse mellom tarmen og hjernen, kjent som "tarm-hjerne-aksen".
Denne forbindelsen og kommunikasjonen av sensorisk informasjon mellom de to muliggjøres av vagusnerven, som regulerer fordøyelsessystemets funksjon og påvirker helse og velvære.
Polyvagalteorien antyder at vagusnerven er en viktig komponent i denne forbindelsen, og at den spiller en avgjørende rolle i kommunikasjonen av sensorisk informasjon mellom tarmen og hjernen.
Denne forbindelsen har stor betydning for en rekke fysiske og helsemessige problemer, blant annet angst, depresjon og gastrointestinale lidelser.
Ved å forstå og målrette tiltak mot de underliggende mekanismene i tarm-hjerne-aksen kan man utvikle intervensjoner som fremmer generell helse og velvære.
Polyvagal teori og smerte
Den polyvagale teorien går ut på at
