Sosial isolasjon og ensomhet er en tilstand som mange mennesker opplever gjennom hele livet. Det finnes ulike typer, årsaker til og virkninger av sosial isolasjon, og noen befolkningsgrupper, som eldre, rammes i uforholdsmessig stor grad. Ved hjelp av målrettede tiltak og strategier kan enkeltpersoner bekjempe ensomhet og sosial isolasjon.
Definisjon av sosial isolasjon
Sosial isolasjon er når personer opplever en fullstendig eller nesten fullstendig mangel på kommunikasjon og kontakt med andre personer og samfunnet. Det skyldes ensomhet, en midlertidig eller ufrivillig mangel på kontakt med andre.
Sosial kontakt er et grunnleggende menneskelig behov for velvære og overlevelse. Etter hvert som man blir eldre, opplever man imidlertid ofte å tilbringe mer tid alene, noe som øker følelsen av isolasjon og ensomhet. I tillegg øker mangelen på sosial kontakt risikoen for fysisk og psykisk helse for personer som opplever sosial isolasjon.
Noen forskere stiller spørsmål ved om sosial isolasjon er en tilstand som er en fellesmenneskelig erfaring, eller om noen mennesker føler seg mer ensomme enn andre. Til tross for dette er det en betydelig andel av befolkningen som opplever isolasjon.
Noen typer sosial isolasjon kan være å være hjemme i lange perioder, manglende kommunikasjon med venner, familie eller kolleger og bevisst unngå kontakt med andre til tross for muligheter til å sosialisere eller kommunisere.
Isolasjon refererer vanligvis til usunn og uønsket ensomhet som kan resultere i negativ selvfølelse, ensomhet og frykt for andre. Det kan være et potensielt symptom på eller en årsak til emosjonelle og psykologiske utfordringer. Sosial isolasjon kan medføre psykiske helserisikoer for personer i alle aldre, med varierende symptomer for hver aldersgruppe.
Forskjeller mellom ensomhet og sosial isolasjon
Selv om ensomhet og sosial isolasjon er forskjellige, henger de sammen på noen måter. Ensomhet er den subjektive følelsen av å være atskilt eller alene. Sosial isolasjon innebærer derimot å ha begrenset kontakt eller få interaksjoner med andre mennesker regelmessig. Man kan tilbringe mye tid alene uten å føle seg sosialt isolert eller ensom, og man kan føle seg ensom til tross for at man er omgitt av mennesker.
I dag er det en aldrende befolkning, og antallet voksne over 65 år er økende. En økning i antallet eldre voksne betyr også en økning i risikoen for sosial isolasjon, ettersom denne aldersgruppen vanligvis opplever høyere grad av sosial isolasjon. Koronapandemien har ført til større utfordringer på grunn av fysiske distanseringstiltak og helsehensyn for denne gruppen.
Typer isolasjon
Ensomhet er en vanlig opplevelse og kan komme i forbindelse med livshendelser og overganger, som for eksempel flytting til nye steder, dødsfall eller skilsmisse. Denne typen ensomhet kalles reaktiv ensomhet.
Ensomheten kan imidlertid bli kronisk når den fortsetter å eksistere over lang tid og påvirker alle aspekter av en persons liv. Kronisk ensomhet forekommer mest sannsynlig hos personer uten mentale, emosjonelle eller økonomiske ressurser og mangel på jevnlig menneskelig kontakt.
Kronisk ensomhet har betydelige negative helsekonsekvenser som følge av sosial isolasjon. Personer som er misfornøyde med familielivet, det sosiale livet og samfunnslivet, føler seg ofte ensomme og opplever isolasjon. Personer som opplever kronisk ensomhet, kan ha mistillit til andre eller føle seg truet av andre.
Faktorer som bidrar til sosial isolasjon
Ulike risikofaktorer kan forklare hvorfor personer distanserer seg fra andre og opplever sosial isolasjon og ensomhet. Noen av risikofaktorene er alder, helse og funksjonshemninger, det å bo alene, økonomiske ulikheter, selvtillit, rusmiddelbruk, økonomiske problemer og samfunnsmessige motgangsfaktorer.
Sosial isolasjon kan starte tidlig i livet, i utviklingsperioden. Man kan bli opptatt av tanker og følelser som man ikke kan dele med andre. Denne atferden kan skyldes fremmedgjøring i barndommen.
Vold i nære relasjoner kan også bidra til sosial isolasjon. Personer som lever i et voldelig forhold, unngår for eksempel noen ganger kontakt med familiemedlemmer, venner eller kolleger fordi de ikke er villige til å fortelle om sine følelser og sin situasjon.
Personer som bor på avsidesliggende steder og personer som bor i avsidesliggende eller geografisk isolerte områder på grunn av jobben sin, for eksempel i militæret, kan også oppleve sosial isolasjon.
Opplevd sosial isolasjon
Forskning viser at opplevd sosial isolasjon (PSI) er en viktig bidragsyter til negative helseutfall. Opplevd sosial isolasjon kan bidra til dårligere eksekutivfunksjoner, kognitiv svikt og depressive og negative tanker. Det fremskynder også aldringsprosessen hos enkeltpersoner.
Mange nevroavbildningsstudier evaluerer effekten av PSI. Funksjonell magnetisk resonanstomografi (fMRI) i hviletilstand viste redusert funksjonell konnektivitet mellom gyrus frontalis superior og det cingulo-operkulære nettverket, noe som resulterer i henholdsvis redusert tonisk årvåkenhet og redusert eksekutiv funksjon.
Sosialt isolerte personer uttrykte også svakere aktivering av ventralt striatum som respons på positive eller behagelige stimuli, inkludert bilder av gjenstander, hendelser eller mennesker.
Funnene tyder på at sosialt isolerte eller ensomme personer i større grad er mer oppmerksomme på negative stimuli enn personer som ikke er ensomme eller sosialt isolerte.
Effekter av isolasjon og ensomhet på fysisk og psykisk helse
Å føle seg ensom kan påvirke den enkeltes fysiske, kognitive og generelle helse. Det er dokumentert at opplevd sosial isolasjon har negative helseeffekter, blant annet svekket eksekutivfunksjon, depresjon, dårligere søvnkvalitet, svekket immunforsvar, dårlig hjerte- og karsystem og akselerert kognitiv tilbakegang i alle livsfaser. Sosial isolasjon kan også øke risikoen for tidlig dødelighet for alle raser.
Stemningsrelatert isolasjon kan innebære at man opplever en depressiv episode der man isolerer seg for å bedre humøret og begrunner handlingene sine med at de er trøstende eller hyggelige.
Sosialt isolerte personer kan drikke eller misbruke rusmidler, ikke få nok søvn og være lite fysisk aktive, noe som kan øke risikoen for negative helseeffekter ytterligere. Personer kan også oppleve følelsesmessig smerte. Å miste en følelse av fellesskap eller tilknytning kan endre hvordan man ser på verden og øke den følelsesmessige smerten.
Følelsesmessig smerte kan aktivere stressresponser i kroppen, på samme måte som fysisk smerte. Når stressresponsen aktiveres over lang tid, kan det føre til kronisk betennelse, langvarig frigjøring av faktorer som kan forårsake vevsskade, eller redusert evne til å bekjempe sykdom. Disse effektene øker risikoen og gjør personer mer sårbare for smittsomme sykdommer.
Sosial isolasjon kan også påvirke hjernens helse. Studier viser at ensomhet og sosial isolasjon er knyttet til høyere risiko for demens, særlig Alzheimers sykdom. Begrenset sosial aktivitet og mye tid alene kan svekke den enkeltes evne til å utføre daglige gjøremål som å lage mat, ta medisiner, betale regninger og kjøre bil.
Høyrisikogrupper og eldre voksne
Noen grupper står overfor utfordringer som øker risikoen for sosial isolasjon og ensomhet. Den første gruppen som er spesielt utsatt for konsekvensene av sosial isolasjon, er innvandrere. Innvandrere møter ofte kulturelle, økonomiske og språklige barrierer og begrensede sosiale bånd, noe som kan føre til ensomhet og sosial isolasjon.
Marginaliserte grupper, inkludert LHBTQIA-personer, hjemløse, fargede og andre som jevnlig utsettes for stigmatisering, diskriminering og fordommer, kan også føle seg sosialt isolerte.
Eldre er også en høyrisikogruppe, ettersom de ofte bor alene. Syns- og hørselstap kan også gjøre det vanskelig for dem å samhandle med og delta i samtaler med andre, noe som bidrar ytterligere til deres sosiale isolasjon.
Covid-19-pandemien og sosial isolasjon
Under covid-19-pandemien iverksatte myndighetene tiltak for fysisk distansering. Enkeltpersoner ble isolert for å hindre spredning av viruset til andre mennesker. Både isolasjon og karantene var folkehelsetiltak for å beskytte enkeltpersoner mot viruset.
Effektene av sosial isolasjon kan være spesifikke for folkehelsesituasjoner eller pandemier som krever at enkeltpersoner må holde fysisk avstand. Sosial isolasjon, depresjon og ensomhet kan imidlertid gå hånd i hånd med frykt og angst for farene forbundet med pandemien som tvang frem de nødvendige fysiske distanseringstiltakene.
Med reduserte aktiviteter knyttet til skole, arbeid og fritid var det begrensede muligheter for regelmessig personlig kontakt. Samværet var også begrenset i hjemmemiljøet. Den alvorlige og plutselige reduksjonen i sosial interaksjon resulterte i sosial isolasjon og ensomhetsfølelse for alle. Mangel på sosial interaksjon er forbundet med svekket helse.
Folkehelsetiltakene, inkludert isolerende tiltak, hadde en uforholdsmessig stor innvirkning på eldre mennesker, ettersom de fleste av dem har sin eneste sosiale kontakt utenfor hjemmet, for eksempel på samfunnshus, i barnehager eller på religiøse steder. De som ikke har pårørende, nære venner eller familiemedlemmer, er avhengige av besøk og støtte fra pleie- og omsorgstjenester og frivillige tjenester på langtidshjem. Som et resultat av dette ble de utsatt for en ekstra risiko, sammen med eldre som allerede var tilbaketrukket, ensomme og sosialt isolerte.
Sosial isolasjon blant eldre
Omtrent ni millioner eldre voksne i USA er rammet av sosial isolasjon. De blir ofte marginalisert fordi de føler seg som mindre produktive medlemmer av samfunnet. En kombinasjon av biologiske og sosiale faktorer kan føre til at denne gruppen isolerer seg.
Svekket helse, færre sosiale kontakter, inkludert slektninger og barn, og økonomiske problemer som følge av pensjonering eller manglende inntekt kan også bidra til følelsen av ensomhet og isolasjon.
Hos eldre voksne har sosial isolasjon blitt assosiert med økt risiko for demens, sykdomssykelighet, generelle helseproblemer og redusert fysisk mobilitet. I tillegg har økt kognitiv tilbakegang blitt knyttet til økt sosial isolasjon hos eldre kvinner som er deprimerte.
Å engasjere eldre voksne i sosiale grupper som kirkegrupper, bokklubber og lokalsamfunn kan redusere ensomhet og føre til positive effekter på den psykiske helsen. Bofellesskap blir stadig mer populære blant eldre og unge over hele verden for å forbedre sosiale relasjoner og redusere ensomhet.
Isolasjon, helse og dødelighet
Ensomhet og sosial isolasjon hos eldre og unge voksne er knyttet til høyere risiko for dårlig helse og økt dødelighet. Det er høyere risiko for tidlig dødelighet hos sosialt isolerte personer enn hos dem som ikke opplever sosial isolasjon.
Studier har vist at sosial isolasjon er knyttet til en høyere risiko for fysiske helseplager, inkludert symptomer som forhøyede stresshormoner, kolesterolnivåer, blodtrykk og svekket immunforsvar.
Sosial isolasjon og dødelighet hos eldre har også en standard sammenheng med kronisk betennelse, med visse forskjeller mellom kvinner og menn. Sosial isolasjon er også forbundet med dårlig psykisk helse, noe som øker risikoen for ulike tilstander, blant annet angst, depresjon, demens, rusmiddelbruk og kognitiv svikt.
Isolasjon hos tenåringer og barn
Ungdom er utsatt for sosiale utfordringer og opplevelser i ungdomsskolen, hvor selvfølelsen også er skjør. Ungdomstiden er en sårbar utviklingsperiode, der ungdommens selvfølelse og tilhørighet på skolen er av største betydning. I denne perioden trenger ungdommene virkelig støtte fra familie og venner.
Studier viser at det å utvikle en følelse av tilhørighet er en av de mest kritiske faktorene for å skape emosjonell og sosial velvære og akademisk suksess hos ungdom. Vennskapsrelatert sosial isolasjon og ensomhet er risikofaktorer for depressive symptomer blant ungdom i større grad enn voksenrelatert ensomhet eller sosial isolasjon.
En plausibel forklaring på dette er at den sosiale omgangskretsen og venner er de foretrukne kildene til sosial støtte for ungdom. Derfor er det knyttet til depressive symptomer i ungdomsårene. Mens voksne og eldre barn også er avhengige av hjelp fra sine nærmeste og venner.
Forskning viser også at ensomhet hos voksne kan øke risikoen for depressive symptomer senere i livet. Ensomme barn er mer sårbare for depressive symptomer i ungdommen. Å forebygge sosial isolasjon i barndommen kan fungere som en beskyttende faktor mot depresjon i voksen alder.
Barn og tenåringer som er sosialt isolerte, har en tendens til å ha lavere utdanningstilknytning på grunn av at de tilhører en vanskeligstilt sosial klasse i voksen alder og har større sjanse for å oppleve psykiske plager.
Barn kan lettere takle høye stressnivåer ved å motta sosial støtte og ressurser. Sosial støtte er sterkt korrelert med evnen til å håndtere stressende situasjoner, mestringsfølelse, høyere livskvalitet og et generelt positivt syn på livet.
Bekjempelse av sosial isolasjon og ensomhet
Skadevirkningene av ensomhet og sosial isolasjon er velkjente i litteraturen. Det er vanskeligere å finne løsninger for å redusere kronisk ensomhet, og det er ikke lett å utvikle effektive tiltak for alle.
Det finnes imidlertid strategier og tiltak som enkeltpersoner kan benytte seg av for å beskytte seg selv og sine nærmeste mot risikoen ved sosial isolasjon og ensomhet. For det første må man ta vare på seg selv. Å spise sunt, trene, få syv til ni timers søvn i døgnet og drive med aktiviteter man liker, kan bidra til å forbedre den enkeltes mentale og fysiske helse og hjelpe dem med å håndtere stress.
Det er også viktig å ha kontakt med andre og holde seg aktiv. Personer som engasjerer seg i målrettede og meningsfulle aktiviteter som de liker sammen med andre, får en følelse av mening og lever lenger. Aktiviteter som frivillig arbeid i lokalsamfunnet kan bidra til at man føler seg mindre isolert og ensom, og gi en følelse av mening i livet, noe som er forbundet med bedre helse.
Aktiviteter som frivillig arbeid kan også bidra til å bedre humøret og forbedre den kognitive funksjonen og velværet. Andre strategier for å holde kontakten kan være å finne en hobby eller aktivitet man liker, og melde seg på et kurs for å møte personer med lignende interesser.
Ved å sette av tid hver dag til å kommunisere og holde kontakten med naboer, venner og familie gjennom telefonsamtaler, tekstmeldinger, e-post, sosiale medier eller til og med ansikt til ansikt, kan man snakke med mennesker man stoler på og dele følelser. Å sende kort og brev kan også styrke og pleie eksisterende relasjoner.
Å adoptere et kjæledyr for personer som har kapasitet og evne til å ta vare på det, kan gi dem trøst, senke stress og blodtrykk og bedre humøret.
Det har vist seg å være gunstig å holde seg fysisk aktiv og delta i gruppetrening, for eksempel ved å melde seg inn i en gåklubb eller trene sammen med venner eller naboer. Voksne bør ha som mål å være fysisk aktive minst to timer hver uke.
Isolasjon og ensomhet kan også reduseres ved å skape miljøer der man kan se etter, identifisere og gripe inn når andre virker frakoblet fra andre eller ensomme. Videre kan tiltak som tar tak i de negative atferdene og tankemønstrene som ligger til grunn for ensomhet, bidra til å bekjempe ensomhet.
Andre tiltak er utformet for å styrke sosiale ferdigheter, sosial støtte og flere muligheter for sosial interaksjon, ettersom medlemskap i sosiale grupper kan ha en positiv innvirkning på livskvaliteten. Studier viser at kognitiv atferdsterapi (KAT) effektivt kan avhjelpe maladaptiv sosial kognisjon hos ungdom, voksne og barn.
Referanser
Ensomhet og sosial isolasjon er knyttet til alvorlige helsetilstander
Forstå effekten av sosial isolasjon på psykisk helse
Ansvarsfraskrivelse
Innholdet i denne artikkelen er kun ment som informasjon, og er ikke ment å erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Det anbefales alltid å rådføre seg med kvalifisert helsepersonell før du foretar helserelaterte endringer, eller hvis du har spørsmål eller bekymringer om helsen din. Anahana er ikke ansvarlig for eventuelle feil, utelatelser eller konsekvenser som kan oppstå ved bruk av informasjonen som er gitt.
